Dei fleste kvinnene bak «Sjømann’ s vennen» , seinare ein del av Unge Sjømenns Kristne Forening (UKSF) var truleg med i både ei og fleire misjonsforeiningar. Men dette med norske sjøgutter var noko anna. Det vil undra meg om dei ikkje tok opp til vurdering, om det var edelt nok å arbeida for sine eigne barn, for ikkje å seia det rett ut:, si eiga frykt og uro for sjømennene.
Den 24.januar 1947 hadde kvinnene også fått med seg mennene, og hadde utarbeid statuttar. Visjonen og målet var klart :Dei skulle arbeide for at opplæringa vart dreve på eit skoleskip. Det kosta pengar, og ville ta tid, difor skulle dei gå i gang med yrkesopplæring på land. Det kunne også ta litt tid å få i stand, men strakstiltaka var klare: Førebuing til UKSF skulle skje gjennom:
a) ved bibeltimer og foredrag av kristelig, moralsk og allmenn art som hjelpe til å gi de unge sjømenn et godt livsgrunnlag.
b) ved opplysning om de spesiellle farer og fristelser som vil møte dem i deres yrke.
c) ved foredrag og undervisning f.eks norsk, regning, engelsk, navigasjon og praktisk sjømannskap…"
I etterkrigstida var sjømannsyrket det som lokka dei unge. Dei kunne faktisk reisa ut som 15-åringar, og vera borte i opptil 4-5 år. Ja, dei kjente også dei som måtte seila ute under krigen, og kom heim som nedslitte nervevrak og framande i eigen by og bygd.
