Gann I

Gann IV - "Sandnes"

Kystens vakreste passasjerskip

KYSTENS NYE STOLTHET
Som nevnt i historien om "Gann" nummer 1, var det stor konkurranse mellom DSD og SDA om å ha det flotteste nattruteskipet. Dette gjaldt så lenge begge rederiene betjente ruten. Etter krigen var det knapt en skipseier som ikke hadde blitt berørt av okkupasjonen. Flere ti-talls skip hadde blitt senket, og de færreste skipene hadde fått optimalt vedlikehold. Rustne, nedslitte og enkelte nærmest avskrevne fartøyer holdt kystens samband oppe. For nattrutens del, var dette ikke noe unntak. Både DSD og SDA var fast bestemt på å skaffe nye fartøyer til Nattruten - problemet var bare at ingen ville være først.
Man skulle tro, at å få rutens nyeste skip ikke ville være konkurrenten vel unt. Slik var det imidlertid ikke hos nattruteselskapenes ledelse. Begge selskapene ventet så lenge som mulig med å kontrahere et nytt fartøy. Strategien var at det ene selskapet skulle motta første fartøy, og deretter skulle det andre selskapet bygge et mer attraktivt skip, til fordel for både passasjerer og mannskap.

Kystens vakreste passasjerskip

(Foto: Slik ser Sandnes ut i dag)

For SDA ble denne strategien så kostbar, at et nytt skip måtte anskaffes raskt. Å seile med gammelt materiell tærte på både folk og pengesekk. Dersom SDA skulle få første båt, måtte den være så storslått og med så vakre linjer, at DSD ikke ville ha mulighet til å bygge et finere skip.

Nylands Mekaniske Verksted fikk i oppdrag å bygge skipet. Skipsbyggerne la ned en solid innsats ved byggingen. Det var mye prestisje inkludert i denne kontrakten. Ikke bare for verftet, men også for SDA som skulle vise frem dette nye fartøyet.

Et vakkert nattruteskip utstyrt med et konvensjonelt, grønt stålskrog, kunne 23. mars 1950 leveres til SDA med navnet "Sandnes", med hjemmehavn i Sandnes. Det var full jubel hos de fleste to dager etter overleveringen, da kystens vakreste passasjerskip kunne settes inn i ruten til Bergen. 13. april ble skipet ført inn i Stavanger Skipsregister, og dermed ble hun registrert med navnet "Sandnes" fra denne datoen. Både SDA og DSD kunne nå innse at "Sandnes" var og ville fortsette å være rutens mest attraktive fartøy.

SAMARBEID MELLOM REDERIENE

Nå som "Sandnes" var satt inn i rute, begynte DSD med tiltak for å pusse opp flåten. Nattrutens gamle traver, "Stavanger", ble modernisert og fortsatte i ruten ut 50-tallet. Det ble klart at et samarbeid mellom rederiene ville tjene begge positivt, og ruteavgangene ble delt opp for hver dag i uken. "Sandnes" seilte de samme dagene som de tidligere skipene; tirsdag, torsdag og lørdag. Mandager var det DSD sitt siste dampskip, "Kong Sverre", som tjente ruten, mens gamle "Stavanger" seilte de tre andre dagene.

"Sandnes" hadde ankomst i Bergen klokken 7 på morgenen, og fikk dermed hele dagen til kai. Med kailigge fra morgen til kveld, var det god tid til rengjøring, lasting og lossing. Kveldsavgangen fra Bergen gikk samme dag som ankomsten. Dermed var det onsdag, fredag og søndag på sørgående seiling.

Etter fem års drift på nattruten, ble det besluttet å gjøre noen mindre ombygginger på "Sandnes". En økning i passasjerkapasiteten var nødvendig, og dette resulterte i flere køyeplasser på 2. klasse. Dette gjorde at lugarkøyene økte fra 222 til 262 plasser.
Etter den lille ombyggingen ved BMV, fortsatte ruten med suksess frem til 1960. Det var dette året hydrofoilbåten "Vingtor" ble satt inn på ruten. Dette var en ny type båt, og folk var naturlig nok skeptiske til slike fartøy. Likevel sank en stor andel av nattrutens passasjerantall. Året etter ble hydrofoilbåtens søsterskip, "Sleipner", satt inn på samme ruten, og dermed ble "Sandnes" nærmest utrangert.

På grunn av folks skepsis til de nye fartøyene, gikk de kun i rute utenom vintersesongen de første årene. Dermed ble det bruk for nattrutens trofaste travere gjennom flere år på 60-tallet. Dessverre ble det en dramatisk nedtur da hydrofoilene ble innvilget helårsdrift, samtidig som at folk brukte fly og jernbane mellom de største byene.

På grunn av de forandringene som skjedde gjennom 60-talllet og begynnelsen av 70-tallet, ble nattruten mer rettet mot last. Passasjerene var for lengst forsvunnet til andre fremkomstmidler. Dessverre var ikke "Sandnes" og de andre skipene lett medgjørlige for godshåndtering. Til det fantes det andre skip.

NY HVERDAG

Det endelige nådestøtet for nattruten kom i 1974. Da var det slutt og ruten ble nedlagt. En lang historie var nå over, og gode gamle "Sandnes" seilte til hjembyen, utkonkurrert og nedslitt. Etter å ha kommet til Sandnes i september 1974, ble hun lagt ut for salg. Det var begrenset hva hun kunne brukes til, ettersom inntjeningsevnen på et slikt skip var minimal. Likevel meldte enkelte interesse.

Simon Møkster kjøpte skipet for 1,5 millioner en drøy måned etter salgsutlysningen, og døpte henne om til "Vikingfjord". Noen fargejusteringer ble gjort utvendig, og den velkjente grønnfargen ble erstattet med et mørkt skrog. Mastene ble hvite og skorsteinen ble beige - en noe lignende lys versjon av dagens Gann-skorstein.

Planen var å leie ut "Vikingfjord" som losjiskip, og allerede i januar 1975 kom det første oppdraget. Skipet ble da leid ut til Aker Vindholmen i Arendal. Karrieren i Arendal ble gjort som både losjiskip og hotellskip, og varte frem til september samme år. Etter å ha blitt tilbakelevert, hadde hun en periode som losjiskip på Stord. Flere skip lå der, og det kunne se ut som at de historiske fartøyene hadde blitt samlet på ett sted. "Vikingfjord" hadde selskap av "Kronprinsesse Märtha", "Dana Sirena" og "Leda". Sistnevnte gikk i rute mellom Vestlandet og Newcastle, og ble kalt Nordsjødronningen. Selv om disse skipene var de mest populære i sin tid, var misnøyen stor blant de ansatte på verftet. Både ventilasjon og hygieniske forhold var for dårlig, mente dem.

Etter misnøyen ved utleien hos verftet på Stord, ble det en opptur for Møkster da skipet fikk en 18-måneders kontrakt i Porsgrunn. Dette ble det imidlertid ikke noe av, da USKF var på leting etter nytt skip. USKF og Simon Møkster kom til enighet om kjøpet av "Vikingfjord" i den stand hun var i. USKF kjøpte skipet for 1,3 millioner, og Simon Møkster kjøpte det daværende skoleskipet (Yachten) for 300 000 kroner. Da USKF overtok sitt nye skoleskip, var det nødvendig med noen ombygninger. Georg Eides Sønner A/S i Høylandsbygd fikk oppdraget med å utføre dette. Det tidligere passasjersertifikatet måtte fornyes, og dette ble gjort i forbindelse med overhalingen på verftet.

Både innvendig og utvendig ble det gjort en del forandringer, og blant annet ble nytt redningsutstyr installert på dekk. Ifølge kontrakten med verftet skulle ombyggingen bli ferdig innen slutten av april 1978. Dette ble holdt med én dag, og nye "Gann" kunne seile hjem til Tømmerodden. I tillegg til kjøpesummen på 1,3 millioner, kostet det like mye å pusse opp skipet. Forsikringer, andre inntekter og lån gjorde at nedbetalingen ordnet seg.

USKFs FJERDE SKIP

Det første kurset begynte etter overtakelsen av "Vikingfjord". Det nå hvitmalte skipet ble døpt om til "Gann", og kunne stolt ta imot elever på dekk, i maskin og i byssa. Det tok tid å få de nye internasjonale passasjersertifikatene, og derfor ble det kun én tur til Haakonsvern på det første kullet. "Gann" fraktet rekrutter mellom Haakonsvern og Madla i mange år. Det ble fortalt at den velholdte, hvite skutesiden pleide å få en noe mørkere farge etter disse turene. Å krysse Sletta i dårlig vær kunne være hardt nok for mange.

1. august 1992 ble Norsk ordinært skipsregister (NOR) opprettet, og "Gann" ble overført dit.
Utpå 90-tallet kom tanken om å skifte skoleskip. Gamle "Sandnes" hadde vært skoleskip i rundt 15 år, og vært med på mange omstillinger - både når det gjaldt skoledrift og internt i rederiet og foreningen. Troms Fylkes Dampskibsselskab (TFDS) hadde nettopp fått levert sitt andre nygenerasjonsskip til hurtigruteflåten, og tok med det gamle "Nordstjernen" ut av drift. TFDS-direktøren kjente til USKF og Gann-skipene, men var ikke helt med på tanken om å selge "Nordstjernen". Kort tid etter at hun ble pensjonert fra hurtigruta, ble hun satt inn på andre ruter og ukescruise. Med dette ble USKF sin tanke om å bytte skip litt fjernere.

Da "Ragnvald Jarl" etter hvert ble lagt ut for salg, ble "Sandnes" solgt, og USKF fikk et nytt skoleskip.

PLANER OM Å HENTE SKIPET HJEM

Nå som gamle "Sandnes" var lagt ut for salg, var ildsjelene i Ryfylke Dampskibsselskab interessert i å kjøpe. Planene ble det foreløpig slutt på, da hun fortsatte karrieren som skoleskip. Denne gangen med navnet "Sjøkurs", med hjemmehavn i Kristiansand. Sørlandets Seilende Skoleskibs Institution kunne overta skipet fra USKF høsten 1995.

Som "Sjøkurs" var skipet ganske likt "Gann", og karrieren som skoleskip kunne fortsette i flere år. Det ble seilt flere turer i Norden, og det hvite skipet var lett å kjenne igjen. På rekka på øverste dekket, bak styrhuset, hadde hun nå fått en blå, langsgående stripe. Navnet og ankeret i baugen hadde også blitt malt blått. Skorsteinen og mastene beholdt sine beige farger.

I 2007 ble "Sjøkurs" lagt ut for salg, og denne gangen var Ryfylke D/S fast bestemt på å kjøpe skipet. I april 2007 kunne fartøyet seile hjem til sin nye (og forholdsvis gamle) hjemmehavn; Sandnes. Dette var starten på skipets nye pensjonisttilværelse som veteranskip. I Skudeneshavn ble hun tilbakeført til original stand. Grønt skrog, grønn skorstein med hvit ring og gule master. I tillegg ble skipet døpt om til "Sandnes".

I dag ligger skipet til kai i Vågen i Stavanger. Her kan både byens innbyggere, turister, cruisepassasjerer og besøkende beskue det flotte skipet. Riksantikvaren har erklært skipet verneverdig. Inntektene til drift kommer fra utleie ved kai, charterturer og andre oppdrag. Hun har hatt et par mindre uhell siden 2007, men er ellers i meget god stand.